Vi erkjenner at et avgjørende aspekt ved qigong-praksis innebærer å komme inn i en tilstand av ro, hvor bevisstheten går over fra vanlig våkenhet til en tilstand som nærmer seg fullstendig søvn. Vi forstår videre at hjernens våkenhet og opphisselse opprettholdes av nevrale impulser som genereres og overføres gjennom sanseorganene som respons på ulike interne og eksterne stimuli. For å oppnå denne tilstanden av qigong-ro er det derfor nødvendig å redusere eller blokkere slike stimuli – med andre ord minimere sanseinntrykkene til kroppens organer.
Psykologi og fysiologi kategoriserer sansene i to hovedtyper: interne og eksterne. Interne sanser gjelder stimuli som oppstår i kroppen, og som gjenspeiler kroppens posisjon, bevegelse og tilstanden til indre organer. Eksempler er kinestetiske sanser, vestibulære sanser og viscerale sanser.I tradisjonell kinesisk medisins diagnostiske tilnærming til søvnløshet beskriver uttrykket «Når magen ikke er i harmoni, forstyrres søvnen» i hovedsak overdreven visceral (mage) sansning som kontinuerlig overfører nerveimpulser til hjernen. Dette opprettholder cerebral eksitasjon, noe som fører til søvnløshet.Videre reduserer bevisst avslapning av muskler under qigong-øvelser, samt naturlig slakking av muskler mens man ligger i sengen, nerveimpulsene som sendes fra musklene (muskelspindler) til hjernen. Dette reduserer hjernens opphisselse, og fremmer dermed ro eller søvn. Eksterne sanser gjelder stimuli fra det ytre miljøet, og gjenspeiler egenskapene til ytre objekter gjennom syn, hørsel, lukt, smak og berøring.For å oppnå ro eller søvn må man redusere både interne og eksterne sensoriske stimuli. En person med normal visceral funksjon, plassert i et mørkt rom uten lyd, lukt eller matstimuli (og dermed blokkert for viscerale, motoriske og balanseopplevelser), vil raskt gå inn i en søvntilstand. Omvendt, hvis alle andre forhold forblir uendret, men en enkelt sans mottar tilstrekkelig stimulering – for eksempel hudprikking, ulike lyder eller visuelle bilder –vil det være umulig å oppnå ro eller søvn. Forståelsen av dette prinsippet gir svaret på om man bør øve med åpne eller lukkede øyne. Det er viktig å understreke at omtrent 80 % av informasjonen som mottas under menneskelig interaksjon med den ytre verden, overføres til hjernen via synsbanen. Derfor er det avgjørende å effektivt blokkere denne sensoriske informasjonen ved å lukke øynene for å oppnå dyp ro.
Naturligvis er praksisen med å holde øynene åpne eller lukkede under kultivering ikke absolutt og kan justeres etter praktiske behov. For eksempel må en nybegynner som lærer spesifikke bevegelser fra en qigong-instruktør personlig holde øynene åpne, mens øynene bør være lukkede under selvstendig praksis. Når man praktiserer alene, bør nybegynnere ofte åpne øynene eller bruke et speil for kontinuerlig å korrigere bevegelsene for nøyaktighet.Når bevegelsene blir presise og dyktige, kan man øve med lukkede øyne; når bevegelsene er mestret med letthet, kan man åpne øynene helt eller delvis etter behov, styrt av følelsene under øvelsen. Generelt sett kan man lukke øynene og holde ånden inne under ensom øvelse med fokus på indre kultivering; når man opptrer for et publikum, hvor ytre fremvisning er av største betydning, bør øynene holdes åpne.For stillestående øvelser eller statiske dynamiske øvelser er lukkede øyne normen. Under gåøvelser er det å foretrekke å ha øynene åpne. Til syvende og sist må man tilpasse seg omstendighetene uten å være rigid. I tillegg må man unngå å anstrenge seg når man lukker øynene; man skal bare la øyelokkene hvile forsiktig lukket.