Sønnen vår var litt over ett år gammel da han snublet mens han gikk. Da han så meg i nærheten, strakte han ut sin lille hånd og ba om hjelp til å reise seg. Jeg lot som om jeg ikke la merke til det og gikk videre. Min kone, forvirret og litt irritert, begynte å løpe bort for å hente ham. Jeg signaliserte til henne at hun skulle bli igjen.Han så seg rundt, men fant ingen hjelp. Han la hendene flatt på bakken og reiste seg vaklende, med den lille rumpa stikkende ut. Jeg smilte, og min kone smilte også.
Da han prøvde godteri for første gang, lot jeg ham finne ut hvordan han skulle skrelle innpakningen selv. Han dro og rev i den, men uten hell. Til slutt bet han bare gjennom innpakningen og godteriet sammen, og fikk ut godteriet.Senere, når han spiste appelsiner eller kokte egg, insisterte jeg på at han skulle bruke munnen i stedet for hendene mine.
Jeg veiledet ham også til å rydde bort lekene sine etter at han hadde lekt. En gang, da han hadde høy feber, nektet han å rydde opp etter at han hadde lekt med lekene sine. Jeg insisterte på at han skulle gjøre det selv, og truet med at han ellers ikke ville få lov til å leke med dem igjen. Til slutt ryddet han dem bort mens han gråt høyt.
I hverdagen observerer vi ofte dette fenomenet: jo flinkere foreldrene er, jo latere har barna en tendens til å være; omvendt utvikler barn ofte større evner i husholdninger hvor foreldrene er mindre praktisk anlagte. Derfor mener jeg at foreldre må lære å være passende «late» når de oppdrar barn – å gi barna muligheter til å utforske på egen hånd, overvinne utfordringer og lære problemløsningsferdigheter.