Mange foreldre ser på hjemmeundervisning som en organisk, daglig prosess. Med andre ord bør «metodene» kontinuerlig fremme barnas evne til å tilpasse seg sosialt liv og utvikle ferdigheter for å leve selvstendig. Selv om denne pedagogiske filosofien høres enkel ut, blir den ofte, med eller uten vilje, oversett av noen foreldre, eller implementert med feilaktige tilnærminger. Derfor må foreldre erkjenne utviklingsstadiene i barnets vekst og sørge for at spontaniteten i undervisningen samsvarer med barnets utviklingsmilepæler.
Den tidligste utdanningen etter barnets fødsel bør legge vekt på oppmuntring fremfor forbud. Når man oppdrar en nyfødt, oppstår det utfordringer: under matingen griper spedbarnets små hender om skjeen; når de er fornøyde, vinker de eller prøver å suge på tærne; når de blir litt eldre, koordinerer de lemmer og griper hver mulighet til å krype rundt.I denne fasen må voksne avstå fra å si «nei». Bekymret for at skjeen kan stikke dem i munnen, skjenner de: «Ikke ta den!»; redd for at de skal falle ut av sengen, forbyr de: «Slutt å krype!»
Pedagoger mener at hvert av disse «nei»-ene sender barnet et budskap: Jeg kan ikke gjøre noe riktig, jeg er ikke flink til noe. Barn har en medfødt trang til aktivitet. Det foreldre bør gjøre, er å støtte, veilede og gi dem muligheter til å tilfredsstille sin trang til å bevege seg, i stedet for bare å stoppe dem.
Når barnets språkforståelse utvikler seg og det begynner å forstå voksnes tale, vil det etterligne voksnes atferd – noen ganger til og med undergrave voksnes læresetninger gjennom sine egne handlinger. Hvis du for eksempel lærer barnet ditt å ikke lyve, men blir tatt i å komme med unnskyldninger eller lure andre, vil det avvise din «ikke lyv»-leksjon og lære å lure seg selv.
For å dyrke barnets uavhengige personlighet, bør du unngå å konsekvent avvise barnets ønsker med «nei». Etter hvert som barnets selvfølelse utvikler seg, vil det streve etter å sikre seg så mye «frihet» som mulig. Det slutter å adlyde voksnes krav uten å stille spørsmål, og ser ikke lenger på seg selv som utilstrekkelig eller mangelfullt. I stedet oppfatter det i økende grad voksne som feilaktige, og anser mange av voksnes krav og restriksjoner som «urimelige».
Denne bevisstheten intensiveres gradvis fra barndommen til ungdomsårene, og kulminerer i en toppfase som vi kaller «perioden med personlighetsuavhengighet» eller «barnets andre fødsel». I denne perioden kan barn virke ulydige og vise opprørske tendenser overfor voksne.Voksne må forstå og veilede dette psykologiske skiftet. Forståelse innebærer å erkjenne at barnet modnes, og at denne selvfølelsen er avgjørende for deres utvikling. Veiledning innebærer å hjelpe barnet til å forstå at «selv om du nærmer deg voksen alder, er din visdom, emosjonelle modenhet og sosiale atferd fortsatt på et umodent nivå». Når et barn mener at det har rett og kommer i konflikt med foreldrene, må du minne det på å «vurdere hvilke av foreldrenes ord som er riktige og hvilke som er gunstige for din utvikling».