Søster Li fra nabohuset, som jobber som butikkassistent i supermarkedet, har av en eller annen grunn kommet ofte innom huset mitt i det siste. Hun ber stadig om å få låne mine gamle bøker og blader, og sier at hun vil ta dem med hjem for å studere. Jeg tenkte ikke så mye over det og ga henne bare en stor haug uten å nøle.
En dag kom søster Li på besøk igjen. Etter å ha småpratet en stund, virket det som om hun ville si noe, men nølte. Til slutt, som om hun samlet mot, tok hun et pent brettet papir ut av lommen. Da jeg brettet det ut, så jeg at det var dekket av blyantskrift, med mange viskelærmerker.Etter mye arbeid klarte jeg endelig å tyde at det var en vits. Innholdet var greit, men ganske langt og litt ordrikt.
Søster Lis datter går på barneskolen – kunne dette være barnets «arbeid»? Da hun så min forvirrede mine, sa søster Li litt flau: «Jeg har funnet på dette selv. Kan du ta en titt på det?»«Hva fikk deg til å skrive vitser?» spurte jeg nysgjerrig. Søster Li forklarte: «En gang tok datteren min med seg en avis hjem med flere vitser. Jeg leste dem og syntes noen av dem var ganske kjedelige. Jeg sa til henne at hvis jeg skrev mine egne, ville de være mye morsommere enn de som var publisert! Hun insisterte på at jeg skulle prøve, og jeg lovte henne at jeg skulle gjøre det – et løfte må jo holdes.»
Så det var det. Jeg beundret søster Lis urokkelige engasjement for barnet sitt. Jeg forklarte tålmodig hvordan man lager vitser, og hun tok manuskriptet med hjem og reviderte det flere ganger. Jeg hjalp henne med å sende vitsene til vår lille bys kveldsavis, og snart ble de publisert! Søster Lis datter kom løpende til huset mitt med avisen og utbrøt begeistret: «Tante, se! Mamma står i avisen! Hun er fantastisk!»
Som voksne er vi stadig opptatt og forsømmer ofte meningsfull kommunikasjon med barna våre. Vi overser ofte løftene vi gir dem. Vi blir enige om å gå til parken, fiske eller besøke biblioteket i helgen, bare for å ombestemme oss i siste øyeblikk. Med et enkelt «Jeg er opptatt» ignorerer vi skuffelsen i barnas øyne.
Når vi pålegger barna våre alle slags regler og restriksjoner, bør vi ikke også reflektere over oss selv? Hvis vi alle kunne etterligne søster Li ved å verdsette hvert løfte vi gir barna våre og følge opp med handling, ville vi bli eksemplariske rollemodeller i deres øyne. Sammenlignet med tomme foredrag, ville denne tilnærmingen naturlig gi dobbelt så godt resultat med halvparten så mye innsats.
Ikke glem «løftene» du har gitt barna dine.