Av og til søker du meg, strekker deg etter hånden min. Din plutselige opptreden rører fortsatt hjertet mitt. Men også jeg har lært å bære en maske for deg – verken varm eller kald, verken salt eller smakløs. Jeg ler uten bekymringer og feller ikke lenger billige tårer.
Først etter at mye tid har gått, først når det ikke er noe sted å trekke seg tilbake, innser vi at det vi en gang kastet bort med egne hender, aldri kan finnes igjen i dagene som følger.
Jeg tror fortsatt på kjærligheten, men jeg tror ikke lenger at den kan vare evig.
Du minnet meg plutselig om at tiden vi har kjent hverandre kan telles i år.
Etter å ha gått denne strekningen sammen med deg, har også du blitt en sti jeg har gått forbi.
Jeg vet at det er lett å glemme – bare vend blikket bort, slutt å tenke, gi slipp på minnene, og det blekner som himmelen etter fyrverkeri.
Først når du ser gjennom alt, innser du at tap gir større fred enn besittelse.
Ingenting er uforglemmelig. Tiden vil slette deg – først ansiktet ditt, så stemmen din, til slutt ordene dine. Ikke nå, men en dag.
Vi spres således i tidens vind. Når vi ser tilbake, ser vi ingen spor av våre felles øyeblikk, selv om vi en gang klamret oss så hardt til hverandre.
Når både slutten og reisen er fullført, føles det grådig å bli værende lenger, selv for seg selv.
Ord som er begravet dypt, er ikke bevisst skjult; det er bare det at ikke all smerte kan ropes høyt.
Jeg har ikke unngått deg, og jeg har ikke unngått meg selv.
For deg har jeg bare gitt opp, aldri glemt.