Fra jeg var fire år gammel, sto jeg opp før daggry hver dag. Min bestemor fulgte meg til skolen, mens hun navigerte rundt den store hunden. Jeg trasket av gårde, føttene sank ujevnt, og stjerner danset foran øynene mine.
Hvis jeg våknet og så at vinduspapiret allerede var farget av blått lys, var min første reaksjon å rope: «Jeg kommer for sent!»
Jeg var alltid den første som kom til skolen, og sto ustøtt i min vatterte jakke i den mørke døråpningen og ventet på at porten skulle åpnes.
Når morgenklokken ringte, tok jeg frem bøkene mine og kollapset umiddelbart med ansiktet ned på pulten.
Uten unntak.
Jeg våknet først når neste klokke ringte.
I dag skrev Tumo i bloggen sin om hvor elendige Gaokao-resultatene hans var den gangen, og hvordan han til slutt ble tatt opp på Fudan to ganger – én gang gjennom anbefaling og én gang gjennom eksamen.
Han var begeistret over å ha møtt noen «som også var fra Fudan, og som også hadde fått full poengsum i matematikk på Gaokao!»
Blogginnlegget hans hadde tittelen «Jeg elsker å snakke med svært intelligente mennesker».
Vel, det ser ut til at jeg har mistet Tu Moto fra nå av.
Fra jeg var fire år gammel og helt frem til jeg ble uteksaminert fra universitetet, fikk jeg aldri full poengsum, kom aldri blant de ti beste, fikk aldri ros fra lærerne og så meg aldri stolt rundt da eksamensoppgavene ble delt ut.
Jeg gikk på skolen av frykt. Etter å ha så vidt klart meg gjennom regnskapsstudiet, fikk jeg jobb på en radiostasjon.
Den første kvelden hjemme sto jeg som vanlig og så på et kort TV-program før jeg gikk inn på rommet mitt for å gjøre leksene mine. Da jeg snudde meg, stivnet jeg med åpen munn – ingen lekser?
Mine første tjue år var dermed over, uten videre relevans for mitt videre liv.
Den største varige effekten var at fra det øyeblikket jeg la det bak meg, sto jeg aldri frivillig opp tidlig igjen.